En dypsindig deilig Drøm: Samsnakk med Mary MacLane
Eksklusivt, slimete samsnakk med pionèeren innen selvbiografisk litteratur, den sensasjonelle Mary MacLane (1881-1929), dette er ikke fake news!!! Siri har reist gjennom et av byråets sorte tidshull og lokket MacLane opp fra hennes mørke dvale med ost og rødvin.
“Er det plass til én til?”
“Ja visst, sitt ned og brett opp ermene. Når klokken er passert nitten minutter over midnatt, spiser man med fingrene.”
Jeg setter meg ned overfor Mary, på et damaskteppe som ser ut som det kommer fra 1800-tallet. Vevet sammen i en sølvtråd under himmelen, sitter vi der, nitten minutter over midnatt. Mary løsner litt på den stramme hestehalen og bretter opp ermet, dypt konsentrert om det som ligger foran oss; et par gullemaljerte kinesiske asjetter, foie gras-smørbrød, grillede snegler, litt avocado, trøfler, tynne skiver med løk, saltede kjeks, camembert, rødvin og sigaretter.
“Dig in!” sier Mary, og gyver løs på avocadoen som hun kaller for alligatorpære.
Jeg smaker på rødvinen som drikkes fra flasken, og det forheksede teppet jeg sitter på, svøper oss inn i den stjerneklare natta.
“Jeg pleide å skrive hver morgen, sier hun. “Før jeg gikk tur. Det var eneste måten å unnslippe intetheten på... Men akk, denne intetheten var ikke min fiende, slik jeg først trodde. Den var bare en glassmanet i vannet, jeg skulle bare ha latt den svømme forbi, ikke svelget den hel. Jeg var ung da. Meget ung. Nå er jeg tilfreds med to trøfler og et glass burgunder. Jeg har sagt alt jeg vil si.”
“Har du ikke mer på hjertet?” spør jeg.
“Mitt hamrende hjerte slo hardt som en fugleunge da jeg var ung og nyklekket, fordi jeg ble forsøkt satt i et bur. Men jeg brøt ut og fløy. Nå har jeg sett hele den vise vide verden; alt dét denne ville, vakre planeten hadde å by meg, slukte jeg som en glupsk liten spurv. Men vingene ble brent, for jeg fløy for nær solen, og jeg falt mot bakken – de skjøre bena knakk. Nå slår hjertet i et sørgelig tempo – du-dum, du-dum, du-dum. Ikke engang når jeg ser en vakker skapning som smiler mot meg, slår hjertet fort. Fordi jeg vet nå at kjærlighetens ess aldri vil ligge i min hånd. Jeg er dømt til å være alene. Vil du ha den siste sneglen?”
Jeg rister på hodet. Sneglene er levende, ser jeg nå. De strekker de små følehornene opp mot oss, kikker mot oss, vennlige. De vokser, og blir større og større. Mary legger seg på ryggen, og kikker opp mot stjernene.
“Kan være jeg likevel skal skrive en bok til”, legger hun til. “Om snegler.”
“Oi?” sier jeg. “Det synes jeg du skal gjøre.”
“Men først en sigarett.”
Vi ligger på ryggen, og blåser skyer opp i den sorte natten. Hvert utpust en halvtenkt tanke som snart fordufter. Jeg stryker henne lett gjennom håret, det grålige skjæret blander seg fint inn i den glinsende sølvtråden i teppet.
“Du skrev en gang en tekst om dette måltidet”, sier jeg. “Eller ideen om det. Du kalte teksten for en dypsindig deilig tanke. Husker du?”
“Kanskje”, sier Mary.
“Du skrev at ideen om å spise dette måltidet var bedre enn faktisk å spise det. Fordi ideen varer lenger. Ideen forsvinner ikke i én jafs.”
“Det er sant. Ideen er alltid vakrere enn tingen, erfaringen, utførelsen. Ideen om det vakre i mennesket er vakrere enn mennesket selv. Utførelsen har alltid litt tvil i seg, og personlig dumhet, klossethet, uansett hvor nøye planlagt den er. Med unntak, kanskje, av denne burgunderen. Det er visselig deiligere å drikke den enn å tenke på den. Og se på disse sneglene, de er vakrere i virkeligheten enn i mine tanker. Se, som de vokser!”
“Eller er det vi som krymper?” spør jeg.
“Alt blir stjernestøv til sist”, sier Mary, og lukker øynene.
“Men hvis du måtte velge?” spør jeg. “Måtte velge mellom ideen eller utførelsen? Mellom å skrive eller tenke, spise eller drømme, delta eller betrakte.”
Mary slikker seg på fingrene og sier “Hysj, hører du? Tarmene mine nynner på sin velkjente melodi. Tarmene er jublende lykkelige for dette måltidet. Sjelen, en merkelig og skjør ting, ville vært fornøyd med ideen og tanken om dette måltidet alene – for sjelen er selv en utmerket idé. Men akk, disse tarmene. De trenger næringen, de trenger mer enn det tanken kan gi den. De trenger måltidet; de må mates, fores, fylles. De skriker etter mere, som en sulten liten fugleungeflokk med åpne gap. Så spør du meg om jeg må velge mellom ideen eller utførelsen av den, spør jeg deg – hvem er så jeg? Er jeg disse tarmene, som skriker og gaper, eller er jeg ideen – sjelen... tanken... stjernestøvet?”
Det kan jeg ikke svare henne på. Jeg skjærer en bit camembert og tenner en røyk mens jeg tenker på et klokt svar.
Om Mary MacLane
"Jeg begynte å bli kvinne i tolvårsalderen, eller rettere sagt et geni", skrev Mary MacLane i 1901, nitten år gammel. I sin debut bekjenner hun sitt indre følelsesliv til Djevelen; sine høye tanker om seg selv, sin tiltrekning mot kvinner og hennes brennende ønske om å forlate “Ødeheten” i Butte, Montana, for å leve et vilt og spennende liv. Boken ble en øyeblikkelig bestselger, og gjorde MacLane til en av Amerikas mest berømte og beryktede kvinner. Mediestormen av latterliggjøring, sjokk og sinne varte i flere år. MacLane giftet seg aldri og fikk ingen barn, og gjennom livet var hun ulykkelig forelsket i flere kvinner. Hun døde i en alder av 48, og ga totalt ut tre bøker. Utenfor feministisk akademia forble MacLane glemt frem til begynnelsen av nittitallet da hun ble gjenoppdaget og gjenutgitt på engelsk, men hun vedblir å være en obskur skikkelse innen litteraturen.
Hot tip
Boken "Snille Djevel befri meg – en Mary MacLane mixteip" består av utvalgte, oversatte tekster fra to av MacLanes bøker, hennes første utgivelse samt hennes siste. I tillegg består boken av et lengre etterord om Mary MacLanes liv, basert på oversetteren Siri Katinka Valdez sin tur til Marys hjemby Butte, Montana i 2016.
Tekst og Galakse: Siri Katinka Valdez. Forsideillustrasjon Piknik: Husmalersken Ragnhild Aarvik <3.