Jeg tror på barn som flyr: Samsnakk med Margaret Solberg

I Margaret Solbergs sjette diktsamling, LILJENE KOMMER (Liv forlag, 2020), tas vi med til Palestina, Kambodsja, Colombia, Etiopia; til jungelen og havet, grensegjerdene og fluktrutene; og til etterlivets blomstermarker eller frakoblede tomhet. Margaret har jobbet som klinisk spesialist i traumebehandling i flere tiår, der mennesket foran henne ikke sjelden har hatt erfaringer fra krig og flukt. Hun er også aktivt medlem av Amnesty International og en ihuga mormor – og alt dette er til stede i poesien. B&B intervjuer henne via e-poster sendt i mai 2021, og bittelitt over telefon.

Ane:

Hei mamma. For du er jo faktisk mora mi, da, selv om ingressen nesten later som ingenting. Spørsmålene jeg har laget er også ganske formelle. Kanskje jeg trenger den avstanden. Hva tenker du om det? Du som er spesialist og greier?

Margaret:

Jeg er veldig for det formelle!

A:

Trenger du også den avstanden?

M:

Ja, jeg vet ikke hvordan jeg skulle snakket offentlig om noe som omhandler deg. Hvis jeg skulle vært ærlig om det private, måtte jeg jo sjekket ut om alle svar var greit for deg.

A:

Akkurat det er greit for meg! OK. Da kjører vi – full formal! Hva har du gjort i dag?

M:

I dag har jeg vært på samskriving med andre skriveglade i Tekstuniverset, og hørt et forfatterintervju. I kveld kommer fire favner ved som skal stables. En perfekt dag med "himmel" og mening, og ned til det helt konkrete som skal omformes til varme.

A:

Jeg skal hjelpe deg med den veden, mamma. Du debuterte med diktsamlingen Tårnet: fragmenter som 20-åring i 1976. Deretter hadde du dikt på trykk i blant annet Signaler, Vagant og Vinduet – og skrev jevnt? – før du siden 2015 har gitt ut bok nesten hvert år! Hva skyldes denne overfloden?

M:

Tid og mulighet. Og et ønske om å formidle videre noe av det jeg har erfart, lært av og blitt kjent med gjennom mennesker jeg har hatt privilegiet å komme helt nær. Med bakgrunn i reiser, tiår med Amnestyarbeid og oppsamlet kunnskap og erfaring ønsker jeg å løfte fram hva kriger, vold og konflikter gjør med mennesker der og da, og for livene deres videre. Hvor skadet og ødelagt mange blir. Det har alltid vært viktig for meg ikke å redusere håpet, individuelt og strukturelt. Vi må kontinuerlig jobbe for å endre menneskers livsbetingelser. Og verdsette disse menneskenes utrolige overlevelse.

HENVENDELSEN

A:

I diktene dine er en kraftfull og vidtfavnende henvendelse. I åpningsdiktet i Liljene kommer har to mennesker glidd fra hverandre, men allerede på de neste sidene, er tilnærminga i gang:

Bror.

Sitt oppreist,

se på meg. Fest blikket i min vilje

for deg. Lille innhule skjelett,

jeg drypper vann i munnhulen din og drømmer.

Og fra åpningas skoger og skvatrende arapapegøyer går vi rett over i krigens gru. Men henvendelsen består – diktene vil nå fram til både leseren og til den navnløse flyktningen eller det døde granatofferet.

Hva kan du si om denne viljen – i diktene, i deg – til å nå fram til andre mennesker?

M:

Denne boka er komponert ved å åpne med et tosomt forhold som ikke er tilstrekkelig. Til å avsluttes med det samme forholdet der de to har vært ute i verden, og møtes igjen ved liljene. Liljene har deltatt i det vonde, og bærer verden med seg inn i forholdet. Det er ment å være et bilde på, og ønske om, at vi ikke må sitte så trygt i vårt eget uten å la det som skjer rundt oss, angå oss. Når vi lar andre angå og ankomme oss, blir bildet av verden rikere og sannere. Jeg har erfart at vi sammen kan få til å forandre. Vi lever i en så privilegert posisjon, som forplikter oss til å se og handle overfor større sammenhenger. Agnes Callamard, generalsekretær i Amnesty, sa det slik forrige helg: «Når du lever, har du ikke et valg om å delta. Du deltar.» Hvordan, blir et spørsmål alle må stille seg.

Fra psykiatrien har det alltid vært viktig for meg ikke å redusere mennesker til sykdom, eller å fortolke uten å sjekke ut bakgrunnen. De siste års traumebehandling har gitt status til helt andre forståelsesmodeller og behandlingsmetoder, og medført at vi kan møte mennesker med stor respekt. Det gir mulighet for endring.

På en annen måte kan jeg svare at jeg skriver fra en tidlig eksistensiell smerte som alltid har trodd på et vi. Dette er bygd ut i min erfaring ved å lese eksistensialister som Martin Buber, Martin Heidegger og Albert Camus fra jeg var ung. Reiser, historie, møter med mennesker legger seg som lag på henvendelsen. Jeg tror litteratur kan bidra til å endre perspektivene våre for forståelse og handling.

A:

Tidligere i vår våkna 21 barn og 13 voksne opp til sin første dag i Norge, brakt fra flyktningleire i Hellas til mottaket i Råde. Den dagen tenkte jeg på dine dikt, som ofte har handlet om barn på flukt, mødres og fedres kamp for sine barn, og hva krig gjør med mennesker. Hvorfor er dette tematikk du kommer tilbake til?

M:

Mitt hovedønske er at det kan bli fred for alle. Ambisiøst og en floskel, men helt seriøst. Å ha vært så heldig å bli kjent med så mange skadde, men utrolig sterke og flotte mennesker, har gitt meg et verdifullt stoff. Det har beriket meg, gitt stor tro på muligheter mennesker kan finne. Hvor mye mennesker kan, og ønsker å overleve, men ikke uten følger. Det har gitt et dypere og sannere bilde. Noen blir kalde og harde, man trenger mer distanse til andre i perioder, for å kunne "overleve" selv. Eller man utvikler større forståelse og medlevelse. Jeg har nok blitt mer alvorlig. Tenker jeg skal ta et morokurs av og til.

A:

Diktene dine oppviser på samme tid en politisk aktivisme, en insistering på enkeltmenneskets – og barnets – verdi, og et iblant nesten fortvilet håp om at ord kan skape forståelse mellom mennesker. Gjennom Amnesty har du arrangert støttekonserter, og samlet og sendt underskrifter til presidenter og andre myndighetspersoner. Og fra tid til annen kan man se Amnesty Norge melde om opphevede dødsdommer og frigitte samvittighetsfanger. Hva har dette arbeidet betydd for deg?

M:

Amnesty-arbeidet har vist at det er håp, dersom vi mange sammen husker mennesker, viser utholdenhet, ikke gir oss. Det frigir mennesker. Så lenge statsledere og mennesker i maktposisjoner har et ansikt å tape, fins det en mulighet for oss.

Du kom fra krigene, bombedrønnene

rystet alle skorper. Jorden upålitelig.

Du gikk i et overopplyst lys.

Du gikk i et mørke mørkere enn svart.

Slik vekslet verden former i deg.

Vi fulgte en duggdråpe, så forandringen

da den oppløste seg til en tynn strime

vann i bevegelse.

Det var overveldende og nesten ikke synlig.

A:

Dette diktet, fra din seineste bok, handler kanskje om hvordan et menneske kan oppleve lindring etter traumer?

M:

Diktet beskriver vekslingen i en traumatisert tilstand og veien ut til å åpne for ørliten tillitt til en annen. Dette var en kvinne jeg jobbet med halvt år, hun var helt "dødgjort", og tilsynelatende ikke til stede. En dag kom hun og omfavnet meg hardt. Et magisk øyeblikk! Vi vet jo aldri om vi kommer videre eller fram. Da blir jeg så takknemlig, og kjenner en dyp glede. For poesien er det et rikt bakteppe av situasjoner, hendelser, skjebner og relasjoner jeg kan hente fra, og som det føles påtrengende å si noe om.

A:

Hvorfor har poesien blitt din uttrykksform?

M:

Poesien kan inkludere så mye, selv i en stram og fortettet form. Den kan utsi både noe førspråklig og det vi har språk for. Poesi kan ha store rom der leseren inviteres inn til å meddikte, og dikte videre. Jeg liker dette fortettede. Den gir også rom for symbolikk og det fantastiske, og speiler slik det å leve.

SLEKTSKAP OG ENGASJEMENT

A:

Som hos så mange poeter før deg er døden, skjønnheten og sanseligheten viktige motiver – viktige sannheter! Hvilke poeter føler du et slektskap til?

M:

Gunvor Hofmo setter jeg høyt. Karin Boye. Begge skrev sin individuelle og sin tids smerte. Deler av Paul Celans forfatterskap. Sara Stridsberg skriver romaner, men har et helt spesielt poetisk språk. Hun tør å gå inn i det vondeste, skriver forførende vakkert om det mest grufulle. Hun fanger de motsetningsfylte lag av virkelighet. I Drömfakultetet beskriver hun incest på den sanneste, mest komplekse og vakreste måte jeg har lest. Inger Elisabeth Hansen skriver både magisk og full av kunnskap.

A:

Opplever du et slektskap med f. eks. syttitallets visesanger og vår tids slam poetry? Insisteringa er et trekk poesien din deler med disse, og ønsket om å vekke, bevisstgjøre, gjennom dikt etter dikt. Hør beina skriker, skriver du – granatene hviner, men de overdøver ikke skrikene.

M:

Denne koblingen har jeg ikke sett selv, men jeg ser insisteringen. Både viser og slam har et mer direkte og konkret språk enn mitt, tror jeg. Slampoesien kommer ofte fra urett og aggresjon, generelt sagt. Min poesi kommer fra et sterkt alvor. Jeg skriver veldig fortettet, men samtidig med utstrakt bruk av metaforer og besjeling. Det er viktig for meg at skjønnheten, det vakre og naturens ømhet for mennesker skal være tydelig til stede, også i selve språket, midt i det grusomme. Jeg er nok påvirket av magisk realisme. Gabriel García Márquez var imot denne kategorien. Han beskrev livet han så. Det var ikke magisk, men hans tids og omgivelsers forestillinger.

A:

Diktene dine tvinger nyhetsreportasjen inn i fastholdte scener: Du skildrer en kvinne som løper langs et grensegjerde og roper at «femhundre og tjueni barn er fengslet./ Femtifem er drept.» Hun roper igjen og igjen, men spørsmålet om noen hører henne, ved grensegjerdet, i de trygge og fjerne hjem, forblir ubesvart. Kan du bli sint for at ikke flere lytter eller ser?

M:

Diktet skrev jeg etter å ha lest statistikk over drepte og fengsla palestinske barn i 2019. Dette blir lett bare tall, og glemt. Ja, jeg kan bli sint over at dette får pågå uten sanksjoner i tiår, tross alt vi vet. Jeg er redd vi skal bli likegyldige, miste engasjement for andre, og dermed håp.

A:

Et dikt skildrer et orkester der musikerne skrur av seg protesene før de begynne å spille. Hva er bakgrunnen for det?

M:

I Kambodsja er store områder minelagt. Disse utgjør stor fare for sivilbefolkningen i årevis etter krigen. De synes nesten ikke, og ligger der folk ferdes. Men menneskers tilpasningsevne og vilje er imponerende. Musikere kan jo spille uten ben. Vi hørte flere orkestre med protesene plassert foran scenen, på en reise dit. Norge har for øvrig deltatt i minerydding der.

MOR OG BARN

Paramilitære har sprayet på fasadene.

Legg barna deres tidlig.

Ellers gjør vi det.

A:

Morsskikkelsen som sterk og beskyttende figur går igjen. Hun samler barna innunder seg slik elefantbladene verner fuglene for regnet. I et dikt gjenoppliver moren barnet – men iblant er hun også en tragisk heltinne: Som i diktet der en mor ikke vil slippe taket i datteren, som ikke lenger puster. Dager og netter går. Slipper jeg, dør hun, tenker moren. Hva er grunnen til at du skriver mye om mor- og barnforholdet?

M:

Mor og barn er jo et klassisk bilde på sterk omsorg, kjærlighet og beskyttelse. Jeg har møtt mange kvinner som har kjent sin vilje til å overleve nettopp ved å beskytte barna. Det samme har fedre gjort. Å miste barn, er feil rekkefølge mot døden, og er for begge kjønn en kanskje mer dyptgripende og langvarig sorg enn andre tap. Å ta inn barn i diktene, bringer inn det sårbare, uskyldige og ubeskytta mot det uendelige reportoar av vold som fins.

A:

Du skrev jo om meg som barn også, i dikt som var på trykk i tidsskrifter på åttitallet. I din forrige bok, Sandbladskipet, skrev du om dattera mi.

M:

Jeg skriver om det jeg føler sterkt overfor. Da var jo du det viktigste i livet for meg.

A:

Og tretti år seinere er dattera mi den viktigste?

M:

Haha, nei, men… Hun viser meg jo verden på nytt. Det er en kjempegave. Og her kommer også døden inn. Bare huden hennes som er så rein og ubrukt – kontrasten mellom liv og død blir så tydelig i møte med henne.

A:

Det er fint og verdifullt å kunne lese dikt om seg selv som barn. Men diktene om dattera mi kan være sterke å lese for meg som står i generasjonen imellom. Som når du skriver: «Hun legger tommelen/ på kanten av dagene, griper/ og smetter inn til revene, båtene. (…) Jeg balanserer langs kanten av døden (…) samler nettene inn, / hvisker til dagene, kom».

LILJENE

Barna flyr mot liljene.

Hvite sanger summer.

Barna finner nye ruter, linjer.

A:

I et dikt ser vi barn «springe lett på stier/som ligner tråkk de før flyktet på.»

De flyktendes hivende pust sammenstilles med jegets pust, og tanken på døden: «Døden utsetter meg.»

Diktene spør hvem man er når man er død, og hva døden er – «En rask lengsel i en du kjente.»

Du skrev dikt i tenårene og du skriver dikt i sekstiårene – og man får lyst til å stille store spørsmål: Hva er forskjellen på hvordan du skriver og tenker om Livet og Døden nå, i kontrast til da?

M:

Som ung skrev jeg fra en eksistensiell smerte. Døden er mer en realitet i alderen jeg er i nå. Å ha jobbet med mennesker som er eller har vært i livsfare, gjør døden synlig til hverdags. Å få barnebarn setter rekkefølger på plass, forsterker opplevelsen av alt det fine og forunderlige. Jeg får livet i gave på nytt. Summen av alt dette medfører at døden permanent bosetter seg i livet. Sånn skal det jo være. Hva døden virkelig er, vet jeg like lite som et barn. Derfor må jeg spørre mye. Mest er det kanskje tap av sammenføyelsene vi har når vi lever, som vi er redde for å miste.

A:

Et dikt i Liljene kommer spør om hvorvidt døden virkelig er intet eller om den kan være en skogbunn av liljer, med håp om å kunne se «små og store venner/fra dit jeg skal». Med liljene bringes sansene over i døden. Men de opptrer også andre steder, som når de atskilte elskende i åpningsdiktet tar hverandres hender i sluttdiktet, og «liljene lyser». Hva mer vil du si om betydningen av liljene i boka?

M:

Liljene symboliserer natur og skjønnhet. Det vakre som alltid fins. Natur helt konkret og som noe lindrende, trøstende. Liljene har også fått en mysteriøs betydning i form av at de kan opptre og være deltagende i det vondeste, og samtidig uttrykke håp.

Jeg tror på rosenes gjenkomst og på døden.

Rådyr i skoger som forsvinner.

Ekorn svinger seg opp i høye stammer,

samler kongler i uuttømmelige lagre.

Dyr som flytter til byer.

Barn som kler seg i vinger og flyr.

A:

Hva har jeg ikke spurt om, som du gjerne skulle svart på?

M:

Til diktet over: Jeg tror på framtiden, på mennesker, dyr og naturens tilpasning og evne til å finne nye muligheter tross klimatrusselen (den må vi jo ta ansvar for). Jeg tror virkelig på barn som flyr!

Portrett: Husmalerske Ragnhild Aarvik <3. For flere av hennes arbeider, se her.