Dette er ikke et stille sted: Samsnakk med Henning Bergsvåg
Midt under de strengeste koronatiltakene ga Henning Bergsvåg ut diktsamlingen DETTE ER IKKE ET STILLE STED. En bok som omhandler et par, et jeg og et du, begge to skrivende mennesker, som ikke bare har trukket seg tilbake i en leilighet, men også vil slutte å skrive. Er vi nå kommet til det punktet i historien hvor det er betimelig å spørre – hvordan skrive dikt etter korona? B&B samsnakker med Bergsvåg om det å skrive poesi, forholdet mellom språk og virkelighet, det å oppsøke støy fremfor stillhet, og hva som skjer etter tjue år med språkarbeid. Bergsvåg har gitt ut seks diktsamlinger siden debuten NEWFOUNDLAND i 2000. Han er blant annet kjent for å holde det månedlige arrangementet Poesidigg på kafé Opera i Bergen, hvor han samtaler med poeter fra inn- og utland.
Tirsdag 12. mai 2020 kl 13:45
Aina V:
Er du klar?
Henning B.:
Klar som et gullegg
A:
fin fin! Gratulerer med bok, Henning!
H:
Takk, takk.
A:
nå har den jo vært ute en liten stund, men i denne koronatiden er det kanskje litt annerledes å sende en bok ut i verden?
H:
Planen var å reise bort, til Spania på foreldreperm, og holde seg unna hele greien, men nå ble det heller en all in-situasjon her, der denne boken er alt jeg tenker på om dagen.
A:
he he – du ville egentlig bort fra boken, men ble heller mer opptatt av den?
H:
Ja, jeg blir alltid fryktelig urolig rundt utgivelser. Nervøs og med kort lunte, så denne gangen tenkte jeg at jeg skulle sitte i eksil med siling av alle tilbakemeldinger, slik jeg har hørt andre gjøre. Men når vi måtte bli her, så blir min panikk-reaksjon heller å prøve å kontrollere alt. Intervjue meg selv, lage gigantisk digital lansering, og pøse ut hver minste tanke ut i sosiale medier. Det er mye å snakke med psykologen om her.
A:
ja, he he – og dette er din 7. bok – man blir kanskje aldri helt varm i trøya eller hva man skal kalle det, når det kommer til å gi ut en bok?
H:
Nei, det er like ille ennå. Hver minste negative tilbakemelding går man og gnager på i årevis, mens strømmen av positivitet bare siver forbi og blir borte.
A:
ai da, jo jeg kjenner igjen det. Og så kommer fortsettelsen, på skrivingen – og det skal vi snakke mer om – om litt. Men først: Bokens første setning kunne ikke passet bedre inn i disse koronatider: «Du går ikke ut lenger.» Det handler om et jeg og et du som er innestengt i en leilighet, i hvert fall duet holder seg inne. mens jeget fremdeles går ut. Hva slags tid eller tilstand eller omstendigheter er det dette jeget og duet befinner seg i?
H:
De har på en eller annen måte havnet i en tilstand avskåret fra tiden, tror jeg. Så lenge de er inne i leiligheten. Kvinnen, som er duet her, er en som har skrevet noen bøker allerede, og har gått på en smell. Det er en mistillit til språket der, hun har mistet troen, og er i tillegg angstridd i forhold til utenfor-verdenen, og åpenbart alkoholisert. Jeget står for håpet og er mer i skrivingens begynnelse. Hun lærer av duet, men tar det videre. I tillegg er jeg redd for at vi er noen år frem i tid og det har skjedd en eller annen katastrofe og vi er i en stund etter denne. Det fins ingen fugler, insekter. Det er noe klinisk og underlig. Er det tekstens hvite pest som har lagt seg over verden? Fåglorna vet.
A:
Ja, skrivingen har stor plass i boken. Det å forholde seg til språk, ord, formuleringer. Begge to er skrivende, den ene har sluttet å skrive mens den andre truer også med å slutte. det er som om det er en forbindelse mellom det urovekkende i boken og slutten på skrivingen - mellom det apokalyptiske på et større plan og det å slutte å skrive på et mindre. Hva innebærer det å være skrivende – i det hele tatt, men også det å være skrivende sammen, i et forhold? Som da hos begge muligens opphører?
H:
Jeg har selv levd i tre lengre samboerforhold med forfattere, så jeg har i alle fall mye erfaring! Jeg tror det er noe med hastigheten i verden utenfor som er så rask at språket ikke lenger greier å feste seg på tingene. Det glipper unna. Måten vi lever livene på, gjør at føttene rører ikke bakken lenger. Det er der de har begynt å miste troen, språket er ikke lenger en effektiv måte å forstå verden gjennom. Jeg har skrevet helt siden ungdommen, og tok tidlig på meg en forfatterpersona som jeg har levd gjennom. Det er et skjold, mer enn en åpning. Jeg føler at denne følelsen av at virkeligheten ikke greier å feste seg i minnene lengre, denne livsstilen, har kommet først i de siste årene. Men jeg føler at de greier å gjenvinne denne troen i løpet av en mystisk forvandling gjennom boken! Spoiler
A:
(nå glir vi inn og ut av boken og den såkalte «virkeligheten», men det er kanskje ikke så mye skille.. ) at verden går for raskt for språket liksom? men likevel har du skrevet 7 bøker!
H:
Det å åpne seg gjennom skrift er ikke egentlig å åpne seg. Det er som om man holder en hånddukke foran seg som åpner seg.
A:
hva betyr "denne livsstilen" - mener du at den ikke er sann? at den ikke stemmer overens med virkeligheten? dvs det du oppfatter som virkelighet..
H:
På et enkelt plan: At vi flyr rundt og gjør hundre tusen ting hele tiden. Opplever så mye at det ikke er plass til det i minnene. Sosiale medier, flyturer, eventer, stappfulle kalendere bla bla. Jeg tror vi er mange som har fått oss en oppvekker i korona-karantenen. At folk har fått lande litt. Det kommer til å merkes når tempoet skal skrus opp igjen. Det er et merkelig sammentreff at denne boken min skulle handle om nettopp dette. Jeg visste ingenting om det som skulle komme da jeg skrev dette.
A:
virkeligheten som en trykkoker ja..som tårner seg opp i skriften også..
H:
ja, men en overflatekultur først og fremst. For duet så blir det truende at hun opplever at språket fungerer på samme måte. En tynn overflate på de hvite arkene, at det egentlig ikke er noe der. Det er jo ikke det.
A:
Jeg vil sitere fra det diktet som jeg leste under din lanseringskavalkade:
«... før du kapitulerte, skrev du hver dag en tekst.. ved hver dags slutt rev du det i stykker og brente det opp... Du sier det er meningsløst. Det skrevne ordet vil alltid være underlegent vennlig drittpreik.»
Er det meningsløst å skrive? Handler dette om det helt grunnleggende: hvorfor skrive poesi? eller rettere – hvordan nå skrive poesi? etter koronaen, etter trykket har gått ut av kokeren. (i tillegg: en ting er å fortsette å skrive, men å skrive poesi – er det enda vanskeligere, enda større motstand?)
H:
Jeg vet ikke. Selv føler jeg at dette er siste boken for denne stemmen. Jeg føler at den forskningen jeg startet med Newfoundland i 2000 får sin avslutning her. Forskningen er nå publisert. Og jeg må gå over til noe annet. Jeg har utviklet min helt egne måte å skrive på. Den har jeg foredlet og tilsmusset med årene, men det er samme viljen. Jeg er nyskjerrig på å angripe fra en helt annen vinkel. Å skrive poesi er det mest meningsløse og meningsfulle det går an å gjøre.
A:
Hm hva er dette andre, hvor hente det. . utenfor språket? uten det..?
H:
Ja, det kan veldig godt tenkes at jeg ønsker å skape, helt uten språk, fremover.
A:
danse?
H:
Men kjenner jeg meg selv rett vil det gjøre meg livredd.
Haha, ja! Dans!
A:
der har du jo allerede en fot, bokstavelig talt, innenfor.
(Henning var en av forfatterne i danseforestillingen Forfatterbevegelsen)
H:
Ja, scenen fascinerer meg stort. Alle slags nye sceneformer. Det er også noe med at jeg er så jævlig fornøyd med det jeg har gjort. Jeg er enormt stolt over det jeg har gjort med de bøkene. Jeg ville selv, ELSKET å lese dem. Så jeg føler jeg har levert noe av betydning, og kan våge meg utpå tynn is. Jeg vet ikke hvor sjarmerende det er å si sånt.
A:
Jo – det hører til ambivalensens storhet som jeg tror de fleste skrivende har i seg, når det bruser – la det bruse! Ang. ambivalens og poesi som både det meningsfulle og det meningsløse – i boken finner jeg setninger som peker mot begge disse holdningene:
«dette er arbeidet vårt.. det vi leser, det vi ser, det vi tenker.»
og samtidig:
«denne skriften er dekorasjon, dette er pur mote.»
vil og vil ikke, tør og tør ikke, klarer klarer ikke osv, anerkjennelse og selvforakt i skjønn forening
H:
ja, poesi som posering er noe jeg har drøftet i mange bøker. At det er som et stilleben som illustrerer jaktbytte. Se hva jeg har fått til!! Å så fint og veloverveid alt er her! Man vet så altfor godt hva som funker og ikke. Jeg har ønsket meg det dårlige, skitne, men vet jo selv at det også bare er en annen form for posering. Men samtidig sa Warhol at poseringen er det mest ekte vi uttrykker. Akkurat da viser vi hvem vi vil være, og blir derfor på vårt mest sårbare.
A:
ja her er det noe. Skriving som posering! At det å posere også en form for sannhet? Det å ville vise seg, vise akkurat det bare jeg kan?
H:
nettopp. Det er der drag-greiene kommer inn. Å finne seg selv i det mest poserende.
A:
på hvilken måte vil du beskrive det poserende i din poesi? (og er det en sammenheng mellom disse ordene egentlig??!)
H:
Alt sammen, selvsagt. Det gjennomsyrer alt. Jeg har jo valgt akkurat de ordene. Veid de på gullvekt. Hvis det har vært for enkelt har jeg villet fikse litt opp, hvis det har vært for fikst, så har jeg villet skitne det til.
Haha, ja det må jo neste komme fra samme stamme. Strike a pose. Strike a poesia.
A:
men mener du at det å skrive poesi for deg kun er en form for posering? (eller poserer du nå...!)
H:
Jeg vil alltid at det skal se ut som om det er skrevet rett ned, det skal se enkelt ut, noe alle kan lese. Men det er jo gjort gjennom en kollosal tidkrevende prosess, der jeg har skrevet igjennom en million ganger til jeg har det akkurat slik det skal være.
A:
hva er det som gjør at du vet, nå! er diktet ferdig?
H:
Det er der erfaringen kommer inn. Men blindheten er fortsatt enorm! På egne ting. Andre sine ting kan jeg lese med radarblikk og se alle sammenhenger. Mitt eget er bare en tjukk tåke. Det må kollegaer til. Hildegunn Dale, Tina Åmodt og Frode Grytten har alle tre vært helt avgjørende lesere. Sistnevnte til å kunne si at nå, nå er det ferdig. Jeg selv hadde aldri greid det. Jeg hadde fortsatt satt og skrevet på Newfoundland ennå, uten den type innsyn.
Men, til ditt spørsmål, nei, jeg føler det er mulig å unnslippe. Og jeg greier det av og til.
A:
ja - når skjer dette?
H:
hmm. Jeg merker at jeg har blitt bedre med tiden å unnslippe poseringen. Det handler om å bli mer uredd. Få selvtillit. Ha litt å falle på hvis man faller.
A:
hvordan skjer det i skrivingen? når..?
H:
Jeg jobber mye med støy når jeg skriver. Overdøve tanken. Høy musikk, støyfulle kafeer. Jeg vil ikke at tanken skal blande seg inn med sine kjedelige resonnementer. Jeg vil ha fem bøker foran meg, fagbøker, med masse ord som jeg kan la øynene løpe over og nye setninger oppstår. Tankene våre er det kjedeligste, mest konforme redskapet vi har. Evnen til å knytte sammen ting som ikke skal passe sammen og lage ny mening ut av det, derimot. Det er vi gode på. Ja, vi alle.
A:
«jeg skriver for å slippe å åpne øynene», står det vel et sted i boken..
H:
Ja, der er det igjen, beskyttelsen. Men den er god å ha. Livet selv er fryktinngytende. Jeg kan ikke forstå hvordan folk tør å leve uten å kunne transformere alt til ord og gi livet mening gjennom det.
A:
hvis du ikke hadde vært en posør, hadde du blitt dikter da, tror du?!
H:
Nei, det tror jeg ikke. Men selv om jeg knapt leste en bok før jeg var søtten, så var dette redningen for meg.
A:
så din metode er ikke som Rilke eller Fosse eller andre munker – stillhet, å se innover i seg selv når man skriver.
H:
Jeg ser aldri innover.
A:
! hvorfor ikke? Interessant!
H:
I over ti år drev jeg med Acem-meditasjon, det var helt fantastisk. Jeg kom på et nivå der jeg drev med 8-timers meditasjoner en uke i strekk og sånt. Det var helt fantastisk. Jeg oppdaget mange av de stemmene som trøkker på inne i meg, og kunne avmaskere dem. Indre sabotører og lignende. Jeg følte jeg fikk god oversikt. På ett tidspunkt våget jeg meg ikke lenger inn. Nå de siste årene har prosjektet heller vært en ekstrem form for ekstrovert virksomhet. Aldri et stille øyeblikk.
A:
Så du har helt sluttet med meditasjon?
H:
100 %
A:
Hva er resultatet, et nytt språk, behov for skifte? Og så har du fått barn! ingen lengsel etter stillhet nå en gang?
H:
Jeg vil nok forsøke å gå innover i meg selv igjen, privat. Og forsøke å bevege meg med større letthet i språket. Pøse på litt, ikke være så gniten. Ja, det å få barn har forandret veldig mye av prioriteringene. Det er en mening som overgår den i skrivingen. Men skrivingen og kunsterier er jo mine skills så det må jeg fortsette med
A:
ja det må du! Men for å komme litt tilbake til boken nå mot slutten – «jeg kjenner ikke navnet ditt, og du kan ikke vite mitt».
H:
Jess!
A:
«jeg skal bare være denne stemmen din, aldri født».
«Slapp av .. du trenger ikke forstå noe her, la oss prøve å puste i takt, puste disse ordene sammen. Til pusten min blir din. Ordene blir våre».
Hvem er egentlig jeg og du?
H:
Det er to helt konkrete personer i 20-30-årene, som bor på Nattland i Bergen kommune. Det er to karakterer i et diktunivers. Det er skriveren og leseren.
A:
nettopp. jeg leser det som en slags sammensmelting av disse mot slutten:
«dette er dine ord nå. du får det siste ordet».
nå har skriveren gitt ordet til leseren..
H:
Det er et stort poeng for meg! Diktet er ikke mitt.
A:
det andre jeget ditt?
H:
Det er et stort poeng at det er leseren som skaper diktet. Det er inne i hodet til leseren kunstverket oppstår. Når de ordene jeg har skrevet, blander seg med leserens minner, referanser etc. Det er magisk. Et helt individuelt kunstverk oppstår av denne lesningen, som er unik. I hver enkelt leser. Boken i seg selv fra min side er ingenting.
A:
Vel - lesningen kunne jo ikke skjedd uten at boken var skrevet, vel og merke...
H:
Hehe, joda, det er sant. Men jeg jobber med åpenhet mot leseren alltid. Derfor har jeg leseren med meg i alt jeg gjør. Flørter, skaper åpningen, lytter, skaper plass.
A:
Herlig, Henning, tusen takk! Bare et siste spm..
H:
dette var dritgøy. kjør på
A:
jes – det er gøy å snakke om poesi! Hva er din favoritt skrivesituasjon? arbeidsdag?
H:
Jeg er i en fremmed by. Der folk snakker et språk jeg ikke forstår. Jeg finner en utekafe, med perfekt bordhøyde i forhold til stol. Høy jævlig musikk, masse folk som tyter, biler som kjører forbi. Jeg sitter med masse bøker om interessante greier. Kunstteori, filosofi, trashy ukeblader. Språk overalt, som jeg kan hente og skrive ned i en skrivebok med penn. Så tar jeg med de skribleriene hjem om kvelden og plukker det jeg liker og skriver inn på dataen.
Portrett: Husmalerske Ragnhild Aarvik <3. For flere av hennes arbeid, se.