Ungen. Samsnakk med Aina Basso

Aina Basso ga ut romanen UNGEN høsten 2019. Boka baserer seg på en av norgeshistoriens mest brutale barnedrapssaker, den såkalte ”Pleiemødresaken” i 1901, hvor seks kvinner ble tiltalt for å ha medvirket til at over 20 barn, de fleste spedbarn, mistet livet i løpet av ett år, fra 1899 til 1900. B&B snakker med Aina om boka; historien om Anna i Kristiania på 1890-tallet, det historiske grunnlaget, og arbeidet med å skrive om et slikt voldelig tema. Aina Basso er forfatter og historiker, med flere fiksjonsbøker og en sakbok for ungdom bak seg. For romanen Inn i elden (2012) ble hun nominert til Brageprisen i klassen for ungdomsbøker, Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur, samt Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris.

FREDAG 21. feb 2020 kl 1032

B&B:
Jeg hørte deg snakke om boka di på radioen, og da var det ordet "englemakerskene" jeg umiddelbart la merke til, og som gjorde at jeg ble interessert i boka. Hva er en englemakerske?

AINA:
Englemakerskene var tilnamnet på kvinner som gjorde små barn om til englar – altså barnemordarar. Og i Noreg viser dette omgrepet særleg til kvinnene som stod bak det som må vere Noregs verste barnedrapssak, den såkalla pleiemødresaka.

B&B:
Ja, du beskriver også i et etterord hva romanen baserer seg på. Hvordan kom du over denne historien?

AINA:
Det byrja med at eg skulle skrive ein artikkel til tidsskriftet Oslo byarkiv gir ut, Tobias. Artikkelen skulle handle om fattigdom i Oslo/ Kristiania, og eg kom over dette ordet - englemakersker - i ein artikkel av ein kollega i Byarkivet, for på den tida var eg tilsett der på eit prosjekt nettopp om fattigdom. Eg blei nyfiken på kva som låg i dette ordet, og byrja leite. Det enda med at eg fann stoff om denne pleiemødresaka og skreiv artikkelen "Englemakerskene" i 2012.

B&B:
Du er utdanna historiker, og har skrevet både sakbøker og fiksjonsbøker. Du nevner også i etterordet hvorfor det måtte bli roman og ikke sakbok ut av dette stoffet - altså manglende opplysninger. Samtidig tenker jeg, en sakbok kunne kanskje heller ikke fortalt så sanselig inngående om denne tida, slutten av 1800-tallet i Kristiania og nettopp fattigdommen som preger menneskene?

AINA:
Nei, det er klart. Å skrive sakprosa om dette ville blitt noko heilt anna. No har det faktisk dukka opp meir materiale, etter at min roman blei ferdig, så det kan likevel hende det blir ei sakprosabok om dette ein gong i framtida, men i så fall vil jo det ta for seg englemakersker som eit større fenomen, for det fanst også i andre land, og det blir jo noko heilt anna.

B&B:
Du beskriver en ganske mørk og tragisk situasjon, med ekle, slimete og snørrete beskrivelser, og det man nærmest kunne kalle "onde" handlinger.

AINA:
Haha, ja. Eg prøver å gå så tett på som eg kan, og leve meg inn i korleis det kan ha vore å ha så mange ungar på så liten plass.

B&B:
Det som særlig slo meg, er hva fattigdom kan gjøre med et menneske, hvordan det kan føre til desperasjon, og ja, rett og slett ondskap. Og – kan man egentlig snakke om onde handlinger?

AINA:
Ja, det har eg tenkt mykje på. For sjølv om romanen min er fiksjon, har jo hendingane der mange likskapstrekk med den verkelege saka, og det føregår i den same tida, i ei desperat tid etter krakket i Kristiania som førte mange ut i arbeidsløyse og naud. Ja, kan ein det? Der er eg usikker, faktisk. Er det vondskap eller er det noko anna som fører pleiemødrene på så ville vegar?

B&B:
Ja – det virker også som om ingen er venner på ekte, alle er mot hverandre. Også hovedpersonen Anna utnytter etter hvert sin uskyldige kusine, og utøver sin makt over henne, på samme måte som Pauline gjorde mot henne. Tror du fattigdom kan gjøre at man ikke kommer ut av sirkelen hvor man repeterer det man selv er blitt utsatt for?

AINA:
Fattigdom, naud, desperasjon, for oss uforståeleg tronge kår over altfor lang tid, mange negative opplevingar med andre menneske … eg trur dette endrar eit menneske som kunne vore fint og heiderleg under andre omstende. Men eg er jo ingen psykolog, så dette er jo berre eit forsøk på å forstå korleis dette kunne ha skjedd.

B&B:
Du nevnte nettopp tida, denne spesifikke tida i Kristiania – det er da byen dannes, folk begynner å gå på kafeer, og være opptatt av å bli sett med riktige folk på Karl Johan, et ganske strengt, pietistisk samfunn som skal bli moderne og europeisk og dannet. Det er store motsetninger på den tida. Det er også en slags historisk vandring rundt om i byen – alle fabrikkene, gatenavnene, fattigfolkets kø, kafeene. En slags byvandring. En slags versjon av Sult – bare utsultet!

AINA:
Ja, og nettopp "Sult" har jo vore ein inspirasjon til boka, til miljøskildringane, mellom anna. Og kontrastane var veldig store, det har du heilt rett i. Det er ei interessant tid, synest eg.

B&B:
For å komme litt tilbake til boka, hvem er Anna og hvordan havner hun i denne situasjonen?

AINA:
Anna har mista begge foreldre sine, og har ingen søsken, ho arvar alt etter foreldra, sel garden ho har vakse opp på og reiser til Kristiania for å prøve lykka. Der møter ho ein student som ho forelskar seg i og får barn med, men han forlét henne etter kvart, og ho blir åleine med to små ungar, utan pengar. Då tek ho arbeid på Hjula veveri på Sagene, møter Pauline og klarer seg greitt i nokre år, før fallet kjem.

Når vi møter henne i byrjinga av boka har ho mista ein huspost pga krakket, og ho har teke inn hos Pauline fordi ho er huslaus og arbeidslaus. Dei bestemmer seg for å ta til seg pleiebarn mot betaling, og slik byrjar elendet for alvor.

B&B:
Det er en ganske fæl abortscene i boka, som forteller om Anna som først tenker hun vil fjerne fosteret, etter møtet med studenten, men så ombestemmer seg når hun er hos jordmora som skal utføre inngrepet. Hvordan kom denne scenen inn i historien?

AINA:
Då eg jobba med boka hadde eg lenge tre hovudpersonar og tre forteljingar som alternerte. Ei av desse var om Anna. Eg ville krinse rundt verdien av eit barn, av uønskte barn og høgt ønskte barn, kring det å bli gravid når du verkeleg ikkje vil det, og det å ikkje klare å bli gravid, eller behalde eit barn, når det er det einaste du ønskjer. Dette tankegodset er blitt med vidare inn i det som til slutt blei "Ungen", sjølv om dei to andre forteljingane er ute. Eg ville sjå på kva slags alternativ som fanst på den tida, og kva slags lagnader kvinner kunne få – alt etter kor dei var fødde, kva dei var fødde inn i og kven dei møtte på vegen.

B&B:
Jeg er selv interessert i tematikker som reproduksjon og abort – historisk sett, og har lenge lurt på hva som var allmenn kunnskap for kvinner og jenter opp gjennom tidene. Både rent teknisk, hvordan de utførte det, men også i forhold til kunnskap om hvordan barn ble til og hvordan man kunne forhindre å bli gravid. Hvor mye visste man på den tida? Og var for eksempel strikkepinner den mest kjente metoden på 1800-tallet?

AINA:
Ja, det er veldig interessant materie, men eg skal ikkje skryte på meg å ha gått veldig grundig inn i det. Strikkepinnar er vel den mest kjende metoden, som historikarar fortel om, men eg har også lese om andre metodar som var i bruk tidlegare, som å ete eplekjerner eller ta inn andre, meir giftige stoff som skulle få deg til å abortere.

Problemet med slikt, er jo at det gjerne ikkje er så veldokumentert. Folk som dreiv med slike ulovlege ting skreiv ikkje journalar om det, og dei som gjekk til slike "koner", ville vel heller ikkje vedkjenne seg det. Så det er ikkje så godt å vite akkurat når ting kom inn om ein ikkje studerer straffesaker, kanskje.

B&B:
Jeg la merke til noen morsomme gester Anna gjør, det er mye snørr og slim-tørking, hoste osv (ganske velkjent ”abjekt”-materiale) , men det jeg særlig ble nysgjerrig på var at hun stadig "smekker med tunga" – hva er det for noe?

AINA:
Ja, ho smekker med tunga – det er denne tsk-lyden som ein ofte lagar der eg kjem frå, iallfall. Som betyr: Herregud, kor dum/ teit du er, som viser at ein er oppgitt eller irritert.

B&B:
Så dette er ikke en typisk ting man gjorde på 1800-tallet?!

AINA:
Nei, det trur eg ikkje – vi gjer det vel like mykje i dag? Det var iallfall mykje brukt på Giske då eg voks opp! Har du aldri gjort det?

B&B:
He he – jo jo! Dvs hvis det er den tingen jeg tror det er, vel og merke. Men jeg har aldri sett den beskrevet eller brukt så gjennomgående i en bok, så jeg tenkte det var en tidstypisk gest.

AINA:
(Gøy viss dette faktisk er ein uvanleg ting å gjere, som eg trur er vanleg)

B&B:
Vi får prøve det neste gang vi treffes!

AINA:
Eg skal smekke med tunga til deg i staden for å seie hei!

B&B:
Vel, tilbake til boka. Jeg leser den som en fortelling om kvinner. Verken menn eller kvinner blir skildret særlig vakkert eller som mennesker man får særlig empati med. Likevel slo det meg at i beskrivelsene av spedbarna var det særlig guttebarna som ble beskrevet med negative ord som skrikete masete snørrete slitsomme osv. men jentebarna, i hvertfall etter Annas blikk, var snille stille og søte. Var det en allmenn oppfatning blant kvinner på den tiden, tror du?

AINA:
Njei, det har eg inga formeining om. Dette er Annas subjektive syn på desse konkrete ungane, også ut ifrå si eiga erfaring med eit eige gutebarn, og kanskje menn generelt? Men eg trur gutebarn av nokre kan opplevast som meir krevande enn jenter, og av og til er dei det visst også? Når det er sagt er eg like begeistra for begge delar, sjølv. Har gode erfaringar (og dårlege) med både smågutar og småjenter. Gutebarn var jo det beste å få før i tida, medan jenter var ei større forsørgjarbyrde, kanskje – var det ikkje slik då? Annas eigne foreldre skulle iallfall ønskje ho heller hadde vore ein gut.

B&B:
Ja nettopp… Det jeg lurer på, er om dette synet på kjønn er noe som starter allerede med pleierne/omsorgspersonene – som stort sett er kvinner, altså om de selv har opplevd vold fra menn, og dermed overfører dette til guttebarna… men – det er bare en tanke.

AINA:
Ja, ikkje sant. Det kan sikkert vere noko der. Anna har iallfall mange negative erfaringar med hankjønn opp igjennom åra. Men ho har også eit svært dårleg forhold til mora si.

B&B:
Ja, hun tenker jo rett ut f.eks: "håper dei finn han dinglande etter nakken ei tidleg morgenstund, med tynn, størkna skit i render innom buksebeina". En hard beskrivelse av et ønske som virkelig ikke er ironisk.

AINA:
Ja, ho hatar verkeleg faren til ungane sine, som forlét henne i gjørma. Men ho elskar han jo også.

B&B:
Nemlig, og på bunnen er hun vel et ganske ensomt menneske. Forlatt eller sviktet, og klarer heller ikke gjøre det godt når et lyst menneske kommer inn i hennes liv, kusinen Martha.

AINA:
Nei. Men ho er veldig glad i Martha, sjølv om ho utnyttar godheita hennar. Eg trur Martha og pleieungen "vesla" er dei einaste ho har klart å bli glad i etter at livet fall saman nokre år tidlegare.

B&B:
Hvordan var det å skrive om et slikt nedkjørt menneske, som kan utføre slike handlinger? Og apropos, vi må også nevne hva de faktisk gjør med pleiebarna.

AINA:
Ja, dei tek jo livet av dei, først litt i vanvare, seinare stadig meir tilsikta – eller dei bryr seg ikkje lenger om kva som skjer med dei. Nei, eg måtte til ein veldig mørk stad for å skrive denne boka, og det tok mange år før eg i det heile klarte å byrje prøve å gå inn i Anna. Eg byrja vel å skrive på denne boka i 2015, kanskje. Og hadde altså skrive artikkelen tre år tidlegare. Og først i fjor var boka ferdig.

B&B:
For hva er det de faktisk gjør?

AINA:
Det er nokre av ungane som har dårleg helse, som døyr naturleg. Men dei steller dei ikkje særleg godt, heller. Dei legg puter på dei for at dei ikkje skal skrike, gir dei dårleg næring og blandar ting i mjølka for å gjere dei døsige, eller sjuke – som konjakk, naftalin, øl.

B&B:
Dette med puter – var det en metode man brukte til vanlig, uten tanke på å skade dem, men altså bare få dem i søvn?

AINA:
Den verkelege Anna fortalde i rettssaka at ho brukte det. Alle metodane dei bruker, som fører til at ungane døyr, er henta frå den verkelege saka. Men om fleire brukte puter, veit eg ikkje. Altså om det var vanleg.

B&B:
Du skrev dette nesten samtidig som du selv fikk barn. Hva slags innvirkning hadde det på arbeidet?

AINA:
Eg hadde vel levert to- tre utkast av den første versjonen av romanen då eg sjølv blei gravid, så eg var langt inne i stoffet før eg blei mor, og hadde bearbeidd mykje av det gjennom mange år. Men det er klart at det var nokså tøft å gå inn i stoffet (som m.a. omhandla abortar) medan eg var gravid, og det å få eit eige barn gav meg ein del nye innsikter og erfaringar som har gitt meg nye perspektiv på dette stoffet, som både gjorde det vanskelegare å skrive ferdig boka (då tenker eg særleg på dei negative sidene, der Anna og Pauline mishandlar og endåtil drep ungane), men også enklare, fordi eg plutseleg visste korleis eit spedbarn oppførte seg, lukta, høyrdest ut, føltest. Det å bli mor sjølv gjer at eg opplever denne saka som endå verre enn tidlegare, og eg har alltid grøssa over den. Eg forstår rett og slett ikkje korleis nokon kan gjere noko sånt mot små barn. Og paradoksalt nok er det jo min jobb som romanforfattar nettopp å prøve å forstå.

B&B:
Ja, noen av beskrivelsene er ganske forferdelig å lese...

AINA:
Ja, eg veit om mange småbarnsmødrer som ikkje har orka å lese boka, anten ikkje i det heile, eller heilt ferdig, eller som har brukt veldig lang tid. Og det forstår eg veldig godt. Dette er ikkje ei bok for alle, i alle livsfaser.

B&B:
Jeg tror at det som spesielt satte seg i meg med boka var opplysningen om at kvinner også kan utføre vold, og det endatil på spedbarn. Man har jo hørt historier og visst litt om slike saker med kvinner som er involvert i vold mot barn, men det å få innsikt i en slik historisk fortelling er viktig, tenker jeg – særlig nå i våre tider hvor metoo står på agendaen, og særlig menn må ta oppgjør med seg selv. Dette viser at kvinner også har sine historier, og kan utføre grusomme ting – hvis, må det legges til, omgivelsene presser dem nok.

AINA:
Ja, vi kvinner er ikkje noko betre enn menn nødvendigvis. Men det riv likevel ekstra i meg når eg les om mødrer som har misbrukt eller mishandla borna sine, det synast liksom – framleis – meir naturstridig enn om ein mann hadde gjort det. Og i røynda hadde jo alle desse kvinnene eigne barn, som endåtil budde hos dei medan dei hadde pleieborna.

B&B:
Helt til sist, Aina, hva er din yndlingsarbeidssituasjon? Hvordan jobber du best med skrivinga?

AINA:
Det eg liker aller best er å skrive heime. Før eg måtte levere i barnehage om morgonen, brukte eg innimellom å starte skrivedagen i senga, eller iallfall med det same eg hadde ete frukost. Grunnen til at eg liker å skrive heimanfrå, er behovet for å smake på ord og setningar, lese høgt for meg sjølv – og i tillegg liker eg godt å sleppe å kle ordentleg på meg eller ordne meg for å jobbe, hehe. Eg er litt lat slik.

B&B:
Tusen takk for samtalen!

B&B:
ps hva betyr moleskin?

AINA:
Det er uttalt mollskinn på norsk - eit bomullsstoff.

B&B:
Aha, og alle notatbøkene som heter moleskine er altså laget av dette stoffet??!

AINA:
Nei, det er eit varemerke – er ikkje dei laga av skinn då? hm. eller papir, nokre av dei? Mollskinn var eit tettvove stoff som blei brukt til klede som skulle tole litt, og blei rekna som vanskeleg å veve, difor tilsette dei menn.

B&B:
Hm, behovet for menn til og med i veving!

AINA:
Vel ja, viss det berre var vanskeleg nok så …sånn var det før…

Maleri: Ragnhild Aarvik, fritt etter Munchs “Pleiemødre i lagmannsretten” (1902).