Orakelet svarer: Er Jorda rund?

Kjære Orakel, er jorda rund?

Hilsen Hesten

Så, min hovede, pelskledte venn. Du spør om jorden er rund?

Det minner meg om en novelle av den sveitsiske forfatteren Peter Bichsel - her fortalt etter hukommelsen - hvor vi møter på en mann, la oss i dette øyemed kalle ham jordboeren, som sitter ved kjøkkenbordet sitt (kanskje spiser han et eple?). Han er nettopp blitt pensjonert, og lurer på hva han nå skal foreta seg. Han spør seg: Hvordan kan jeg vite om alt som er blitt meg fortalt virkelig stemmer? For eksempel: Hvordan kan jeg vite om hvorvidt jorda er rund når jeg ikke har sett det med mine egne øyne? Dersom jorda virkelig er rund, vil jeg kunne reise meg, gå ut døra, forflytte meg i en rett linje rundt jorda - og ende opp ved den andre siden av kjøkkenbordet. Med sekken fylt av kritisk tenkning og sokratiske intensjoner styrter han ut, men møter på sin første hindring: naboens hus. Han ordner med en kran som kan løfte ham over taket. Hans andre hindring er elven på baksiden av naboens hus - han ordner med en båt. Og så videre. Vi ser ryggen hans forsvinne inn i en skog. Og hvor det ble av han, vites ikke. Men den andre siden av kjøkkenbordet venter. Hvem vet, kanskje re han på Pegasus inn i en spektralfarget portal, inn i et multivers av runde, firkantede og spiralformede planeter? Vrinsk vrinsk.

Men la oss komme til poenget: det kjedelige svaret er ja, HERREGUD JA - jorden er deilig og jorden er rund! Kanskje litt sitronformet rundt polene. Men det spennende svaret er også ja - jeg mener hellig geometri, teosofi og alskens mystisisme fra Madame Blavatskys følgere vil fortelle deg hvor fantastisk sirkelen er. MEN det enda mer spennende svaret er ikke et svar i det hele tatt men et spørsmål. Nemlig; hva skjer om du legger fra deg din higende hang, ditt drøvtyggende driv, til å forstå jorden som et objekt (rund, flat), og i steden åpner deg opp for å erfare, og tilnærme deg, jorden som det den også er: en forandelig og syklisk mystifiserende prosess gjennom tid og rom? En vill og suggererende merry-go-round. Hva skjer da?

Vi er vant til å høre ordet "eple" og så forestille oss en slags platonsk versjon av dette eplet. Et idealisert, perfekt, rundt eple uten mark. Et tenkt eple - som det sanne "ekte" eple, glinsende og vokset i idéverdens tittekasse. I beste fall er dette en behagelig forklaringsmodell på en uforklarlig eksistens, er det ikke? Et døyvende middel mot angsten for å ta inn over seg alle de ekle, stygge, vakre, slimete, fantastiske, skitne, ulogiske mudrete og komplekse sammenhengene vi også lever i. Femininiteten, the dark side of the moon. Drømmene. Alt dette. Det er kaldt, vått, mørkt, dypt. Ekkelt og deilig på en og samme tid. Det er helt vulvaesque. Og det eksisterer.

Heraklit mente at om det finnes en observerbar sannhet å "holde fast" ved, så er det heller det at alt er i en evig, foranderlig prosess. Laozi var innpå noe av det samme, ja til og med Deleuze & Guattari hadde sitt å si om dette. Det heter ikke et fjell, men å fjelle. Alt skjer, hele tiden. Det er ingen "ting" som bare "er".

Dette stivnede antikke bildet av eplet er bare et hologram av hva det virkelige eplet holder på med hele tiden; fra blomst, til frø, til kart, til eple, til råttent eple, til jord. Omfavn mysteriet, ikke klamre deg til stigen opp til idéverden hvor alt er ordnet, laminert og avklart. Vær en larve og bli til en sommerfugl, men ikke forveksle dette med en form for lineær progresjon. Ikke tro at du skal "bli" noe nærmere den idealiserte ideen om deg selv. Du er det du er nå. Og senere er du det du er senere. Vi forandrer oss hele tiden, og vi gjentar oss selv hele tiden. Vi er bare på ulike steder i syklus-spiralen. Mørketid, dyrtid, jappetid og preppetid. Vi går vel så mye rundt og rundt, som vi går "fremover", gjør vi ikke?

Kanskje Bichsels jordboer oppdaget dette da han var ute på sin ferd, mens han stupte ut i Atlanterhavet og glemte hele problemstillingen flat vs. rund, og bestemte seg for å leve ut mysteriet istedenfor å finne et svar med to streker under.

Kanskje er det det som var Evas budskap – elsklingen min, ta nå en jafs av det eplet, det er ikke til pynt. Putt det i munnen og ta en bit! Smak og føl, ikke bare pek og nikk og konkluder.  

Ja, kjære spørrende - du vet jo godt hva jeg snakker om, du er jo en hest - og dere er glad i epler. Her, ta en knask hvis du tør!

Illustrasjon: Husmalerske Ragnhild Aarvik <3. For flere av hennes arbeider, se her.