Jeg famlet og koste Rævva av meg – Under Lupen med Espen Stueland

Espen Stueland har skrevet bøker i over tretti år. B&B har særlig fattet interesse for Stuelands magnum opus; GJENNOM KJØTTET (2009), en sakbok om disseksjonens historie, som også ble grunnlag for en doktorgrad. Ikke minst er vi glade for at hans selvoppfunnede sjanger «sakpoesi», som omfatter to av hans senere bøker, EILERT SUNDT-TILSTANDEN (2019) og den nylig utgitte GAFFADIKTENE. FELTSTUDIER OG MÅNESEKVENSER (2023), har gitt et søsken til B&Bs favorittsjanger «lyrisk sakprosa». Byrået inviterte Stueland til å delta på medarbeiderundersøkelsen UNDER LUPEN – en kryptisk statistisk opinionsundersøkelse, med henblikk på Stuelands tanker om prosess, tvil, floskler, faner og ikke minst Gaffa.

Du har gitt ut to bøker i sjangeren sakpoesi, vil du fortelle litt om hva sakpoesi er?

Ja, gjerne. Sjangerbetegnelsen er ment å si noe om at skillet mellom fiksjon og virkelighet aldri er endelig. Vi har aldri full oversikt over hva som skjer når vi bruker språket, og vil heller aldri få det. Problemstillingen har opptatt meg lenge før jeg begynte å skrive sakpoesi. Da jeg ga ut sakpoesiboka Eilert Sundt-tilstanden i 2019, var det 16 år siden jeg utga diktsamlingen Å si om seg selv. Forfatterskapet hadde endret seg mye i mellomtiden. Fascinasjonen for bruk av kilder hadde vokst, også hvordan kilder kunne brukes litterært. Måten jeg skrev essays på i de fire bøkene jeg utga i perioden mellom hadde endret seg kraftig sammenliknet med essayene utgitt før Å si om seg selv. Jeg skriver om hva som endrer seg i essayet «I stedet for litterarisering» (Falsk tilståelse og andre essays, 2013), jeg beskriver en type essay som er forpliktet på kilder, og som bestreber seg på å avstå fra å fiksjonalisere. Man kan si at et tradisjonelt essay bare er forpliktet på seg selv, ikke på etablerte sannheter «utenfor», i samfunnet og skriftkulturen. Noe av det samme gjelder store deler av lyrikken. Den er ikke forpliktet på sann gjengivelse av virkeligheten, i den grad den overhodet er en gjengivelse av virkeligheten – det mer vesentlige i den tradisjonelle lyrikken enn mimesis er hvordan jeget formidler sin opplevelse og erfaring av sin verden. Sakpoesiens forhold til virkeligheten er en annen fordi den bruker kilder. I likhet med sakprosa forplikter sakpoesien seg til eksterne kilder, faktisitet og kausalitet. Ivo de Figueiredo har sagt om Eilert Sundt-tilstanden, da han reflekterte rundt hva sakpoesi er, at skjønnlitteraturens leserpakt har form av en fiksjonspakt, mens sakprosaens leserpakt er en virkelighetspakt. Poenget hans er at det som skiller skjønnlitteratur og sakprosa ikke er hvilke språklige og litterære virkemidlene de bruker – de bruker mange av de samme. Og begge sjangre kan leke litt med pakten, det er ikke bare skjønnlitteraturen som er leken. Man kan altså si at en slik pakt ikke er helt konsistent tvers gjennom verket, samtidig som denne tøybarheten ikke betyr at pakten brytes. Gaffadiktene er «sakpoesi» fordi jeg bruker eksterne kilder på en forpliktende måte. I «Tankegangen anno dazumal. Notat om nordsjøulykker – gradvis normalisering av økt risko» gjengis blant annet en juridisk kontrakt de etterlatte etter forulykkede arbeidere på Alexander L. Kielland-plattformen og offentlige utredninger om ulykken. Dette er ikke «funnet på». I delen «Månen. Sekvenser» gjengir jeg samtaler mellom apolloastronautene på månen og bakkemannskapet i Houston. Månelandingene er interessant av mange grunner, blant annet fordi den er en eksepsjonelt veldokumentert hendelse. All samtale fra Apollo-ferdene er bevart. Man kan høre dem snakke tvers gjennom verdensrommet, man kan høre for eksempel Eugene Cernans oppgitthet i stemmen når han ved et uhell ødelegger skjermen på moonbuggyen. De får reparert den ved hjelp av en fremgangsmåte klekket ut av folkene i Houston, og ved å bruke «good, old american tape».

Boka om Eilert Sundt sprang ut av at jeg famlet med spørsmål om hvordan jeg kunne skrive om Sundts tekster. Går det an å skrive seg «inn» i dem? Kan jeg våge å gjøre om, endre setningene hans, er ikke det litt vel frekt, skal jeg ikke heller reflektere «over», forbli på «utsiden»? Og hvis jeg skal trosse motstanden min mot å tukle med tekstene, hvordan skal jeg forholde meg til hans «jeg»? Det var utenkelig å skrive en (historisk) roman med en jeg-personen som liksom «er» Eilert Sundt. Sundts språk er enormt levende og fortjener bedre enn som så. Dessuten, tror jeg, ville det bare rase på med problemer hvis man prøvde å bruke romanen til skape en illusorisk identifikasjon med Sundt som «hovedperson». Jeg var heller ikke så gira på å skrive et essay «om» Eilert Sundt, jeg hadde en følelse av at det ville bli utilfredsstillende. Sundtstoffet skapte en annen type skrivelyst. Så jeg jobbet ganske enkelt med tekstene hans og så tok arbeidet fullstendig fyr da jeg begynte å leke med setningene hans, løsrive dem fra bøkene de inngikk i, skrive dem. På en gammel arbeidsplan står det at jeg skulle sette av mai til å skrive en tekst om Sundts syn på reparasjons- og vedlikeholdsarbeid. Det skulle bli en av seks tekster i en bok jeg arbeidet med da jeg var ferdig med 700-årsflommen. Da jeg begynte å skrive om Sundt i mai var arbeidet helt ustoppelig: mai forsvant, juni, juli, august gikk, etc, og det som var tenkt å bli en del i en bok, vokste frem i sin egen rett. Det var der det brant. Sakpoesi var med andre ord ikke en sjanger jeg bestemte meg for på forhånd, noe «nå skal jeg skrive en sånn sjanger». Det var et formuttrykk som oppsto mens jeg famlet og koste rævva av meg.

Hvor mye av den nyeste boka di er basert på egen livserfaring (mht gaffa)?

Haha. Blyantskrift og gaffarull utgjør to fine grå linjer som iblant krysses. Man er da praktisk-teknologisk anlagt! Eller man går, observerer gaffareparasjoner og begynner å fundere, begynner å se verden gjennom gaffa, litt som når man går i skauen og plukker sopp: Først ser du ingen, så ser du sopp overalt. Du får soppblikket. Bortsett fra et dikt i den tredje delen om oppvekst på Romsås, med min mor, handler ikke dette om meg som person. Det er en bok om folks forhold til tingene sine og omgivelsene våre, om ting som går istykker og må repareres. Gaffa er en inngang til det praktiske livet, til hverdagen, men summen av alle gaffareparasjoner reflekterer også samfunnsutviklingen. I tråd med det hinter den første delen til en sosiologisk undersøkelse av folks gaffaforbruk. Å reparere er en handling som kan forstås fra flere vinkler: Det skjer noe mer enn bare at tingen blir gjort noe med. Jeg endrer tingen, og den endrer i neste omgang meg, både mitt syn på tingen og mine egne ferdigheter og språket jeg bruker om å reparere. For eksempel endrer innstillingen til tingenes levetid seg, dette påvirker privathusholdningen, økonomien påvirkes når mange nok begynner å reparere og ta vare på tingene sine i stedet for å kjøpe nytt.

Den økonomiske veksten i Norge de siste tre–fire tiårene, kombinert med kortlevde søppelprodukter fra Asia, har gitt en ekstrem bruk og kast-kultur. En konsekvens av den politiske enigheten om konstant økonomisk vekst er, som kjent, ekstremt høyt forbruk av varer og tjenester. Idealer om å ta vare på tingene sine og kunne reparere dem, er ferdigheter som forsvinner. Vedlikehold blir outsourcet. Man kaster klesplagget hvis glidelåsen går i stykker. Så har det vokst frem en motkultur, miljøbevisste unge lærer seg vedlikehold og å redesigne brukte klær. Reparasjoner, som staten absurd nok krever moms på, er et ledd i en lang tingkjede fra produksjon til tingen blir søppel. Mange har opplevd at de får et mer personlig forhold til ting de reparerer, de blir mer knyttet til dem, den får en historie. Kniven med et blad som er slipt så mange ganger at det nesten ikke er metall igjen, forteller en annen historie enn morakniven som kastes når bladet får litt rust eller et par hakk. Det er samme redskap, begge kan utføre samme arbeid, men de forteller ulike historier om den som eier og bruker kniven.

At synet på varers levetid endrer seg nå, er et resultat av at de økonomiske tidene er usikre. Det gir støtet til sosiale bevegelser som vender seg bort fra forbrukerkulturen. Med degrowth-bevegelsen pågår en reforhandling om verdier. Det er også en økt bevissthet om at overforbruk bidrar til å øke vårt karbonavtrykk og raserer artsmangfoldet, som dårlig forvaltning av naturressursene. Noe av gaffabruken inngår i en kritisk refleksjon rundt livsstil. For andre er gaffa mer en snarvei til mestringsfølelse, den kan brukes på humoristiske måter eller ved at man gir seg selv litt slack. Og det trenger vi! Gaffa inkluderes nå på beredskapslister i tilfelle krise/krig/kaos. Sammen med vann! Som vi ikke kan leve uten! Så langt har det gått. Det må man kunne kalle en klassereise. Voila!

Hva er det verste du har gjort for penger?

Aiai. Tygget en mark uten å spytte den ut da de som ga dropset snudde ryggen til? Det kleineste jeg har gjort var å jatte med da en arrangør for en poesifestival i København hadde fått den glimrende ideen at jeg og et par andre poeter skulle promotere festivalen ved å kjøre rundt i hest og kjerre i sentrum og lese dikt for folk på vei hjem fra jobb. Vognen stanset på trafikkerte steder i sentrum, så skulle vi klovnene lese dikt. Vi kunne like gjerne prøvd å selge telefonkataloger fra 1975 eller brukte skolisser.

Hva gjør du når du tviler?

River meg i håret. Ringer psykologen, som bor under en rot i skauen og pleier å si det samme hver gang: tvil og skriving er ett. Å tvile er det motsatte av å stå fast. Den som står fast må gå, knyte skoa og komme seg litt ut i frisk luft.

Hvis du skulle være en floskel, hvilken skulle det være? (se evt. denne for inspirasjon)

«Det er dyrt å være fattig». Munnhellet uttrykker en konvensjonell innsikt uten å kjennes hul eller intetsigende. Den er sann. Jeg liker at floskelen er litt underfundig, nesten som et paradoks.

Hvor mange faner har du oppe nå/ hvilke? (evt. nevn 5 om det er over 50)

Maskinen jeg skriver på har 37 Firefox-faner oppe. Nettleseren krasjet for noen uker siden og jeg var litt for kjapp på labben da jeg skulle «gjenopprette forrige økt», ellers ville det vært flere. På mobilen er det 56. Det er bl.a. to youtube-videoer med Sheila Jasanoff (en hvor hun presenterer funn for forskergruppa Futures Forum on Preparedness, en annen hvor hun sitter i et panel som diskuterer hva usikkerhet er og dens betydning) – hun er rå, smart og spennende å høre på! Ellers er det faner med bøker på Bokhylla.no, bl.a. Storthings-Efterretninger 1836–1854 og Lukács’ Historie og klassebevissthet. En annen fane gjengir Robert Brownings «Mr. Sludge, ‘The Medium‘». En fane har en oppskrift på «pad kra pao». Ellers er det latterlig mange sider med nyheter, sport, wikipediaartikler («False positives and false negatives» etc) – prokrastinering, som det heter på fint.

Kan du beskrive hva du ser her i disse tre Fleurschach'ene? B&B sin egenkomponerte versjon av blekkflekkbildene kjent som Rorschach.

Det er tre galakser in progress, hver og en går ut fra at den har det beste opplegget, så det blir sinnsyk kamp om plassen. Den klokeste gir seg, noe som i dette tilfellet er en selvdestruktiv strategi, beklagelig nok.

Og aller sist: Hvilken NCS fargekode er du?

Dere spør for vanskelig. Hver farge korresponderer med en psykiatrisk diagnose, ikke sant? Siden jeg uansett går i koksgrå klær i dag, kan jeg velge en annen palett, men da blir det fargene jeg skulle malt stortinget i en mørk natt: