Orakelet svarer: Finn din indre Ludditt!

Kjære Orakel

jeg er desperat. Tiltross for advarsler fra de som allerede har begitt seg over til den frie tankes oppslukningsrom, begynner jeg nå å nærme meg den rene og grusomme kapitulasjon: å kjøpe en smarttelefon. Og jeg henvender meg til deg, ikke fordi jeg ser noen annen mulighet i dette virkelighetspresset, (for hvordan kan jeg ellers få kjøpt kake til sønnen min på årets julemarked kanskje?), men fordi jeg trenger noen helt konkrete, enkle råd om hvordan jeg skal gjøre dette paradigmeskiftet i mitt lille liv.

Knust hilsen snart post-nokia-telefon-eier

Kjære snart post-nokia-telefon-eier

Det vil kanskje være en liten trøst å vite at navnet Nokia kommer fra det gamle finske ordet nokia, som er en kortform av nokinäätä (bokstavelig "sot-mår"), og betyr sorte sørgeklær. Så aller først: La oss ta noen linjeskifters pause for å hedre din lille følgesvenn og markere hens overgang fra det jordiske rike til ...et annet sted på det jordiske rike.

Nuvel. Et av de mange biproduktene av den digitale alderen vi lever i (i tillegg til avfall) er produksjonen (eller kanskje fremprovokasjonen) av parallelle virkeligheter. Ikke bare den såkalt analoge versus den digitale, men snarere et multivers av virkeligheter hvor alle våre identitetspolitiske personaer får deres egne ekkokamre å rope fra (og shoppe fra), med autotune og dukkefilter. Jeg forstår at du allerede nå har bestemt deg for å tre inn i den andre verda. Men her i byrået er vi opptatt av prosess, så mitt råd til deg kommer i form av en trepunkts prosess, steg du bør ta FØR du trykker kjøp. Steg som vil sørge for at valget du tar er jorda og stabilt, så det ikke bygger seg opp for mye stagnert sjeleslagg som over tid kan føre til skremmende støt og ende med kortslutning (og kloster).

PUNKT 1: EN HYBRIDLØSNING

Jeg foreslår at du begynner denne sårbare, vonde prosessen fra en objektiv forskers perspektiv – snarere enn som et ufrivillig subjekt i en eller annen Margaret Atwood-roman. Dette gjør du ved å tre varsomt inn i en slik parallell virkelighet, samtidig som du står med treskoa og kofta i den andre virkeligheten, på trammen din. Er det mulig da? Jovisst. Jeg (altså for å presisere: en av mine mange kroppslige jeg. Jeg har, som du kanskje forstår, mange hammer, kjønn og dyriske drakter) brukte selv lenge en iPod til musikk i kombinasjon med en gul, gammel Nokia-telefon – den såkalte banantelefonen. Når jeg av og til trengte det skrudde jeg på delt nettverk konfigurasjonen inne på banantelefonen, lånte dette nettverket til å komme meg på nett på iPoden, og vipps hadde jeg tilgang til Vipps. Og Ruter, og Google Maps. Vipps var det vel ikke, for det tok sin tid. Og det var også hele poenget. Det er sågar en av byråets manifestpunkter: Ting tar tid og det skal ta tid. Øyeblikkelig tilfredsstillelse er ikke alltid noe å hige etter.

PUNKT 2: SØK RÅD AV OLDINGENE!

Om du bestemmer deg for å ta steget fullt over i den digitale smarttelefonens rom, så hva med å henvende deg til en forhandler av disse oldingtelefonene i gressgrønt av merket DORO? En kan se for seg at det finnes en form for enkel smarttelefon, hvor man kan ha maks 3 apper, og fortsatt skrive med trykkbart tastatur?

PUNKT 3: JEVNT UT VEKTSKÅLA!

Om dette DORO-opplegget viser seg å være en fadese, om du så til sist likevel ender opp som eier av en iPhone 15 pro max titanium, fortrinnsvis kjøpt "nybrukt", og kjenner på en følelse av fremmedgjorthet. Hva med å legge noe luddittisk i den andre vektskålen for å veie opp i ubalansen? Begynne å skrive med fjærpenn og blekk? Veve iPhone-hylsteret fra selv-karra garn (som et nikk til den fiktive lederen av den interessante ludditt-bevegelsen, “Ned Ludd”) ? Bake brød i hagen i en slags hjemme-sveisa ovn av kasserte kakkelovner fra Eidsfoss jernverk? Det dreier seg om å finne et ekvilibrium. I livet, på jorda, og i kakesalgskøen.

Jeg må og legge til et slags POST-PROSESS PUNKT 4 – nemlig at resultatet eller utfallet av denne prosess kan være at du overraskende nok vil finne en hel del glede i din nye følgesvenn. Nye landskaper du ikke visste du ville besøke vil åpne seg opp, og nye perspektiver vil dale ned fra himmelen i kaleidoskopiske sjikt. Og ikke nok med det, men du vil se at du kommer frem dit du skal, og du kan betale for deg på stedet. Nå som du har funnet ekvilibrium i vektskålen mellom middelalderens bautasteinske føydalsamfunn og dagens ustabile anthropocene – eller rettere sagt capitalocene, har du et godt utgangspunkt for å tåle en notifikasjon eller tre, uten å bli satt ut av spill – inn i spill, inn i en Candy Crush mani. Tvi tvi!

Hilsen Orakelet

Illustrasjon: Ned Lud, den fiktive lederen av Luditt-bevegelsen, kunstner ukjent (1812).