Orakelet svarer: Privilegert og trist Forfatter på vei hjem fra Europa

Kjære Orakel,

siste dag på et fire uker langt skriveopphold i en søreuropeisk by, og først i dag oppsøker jeg biblioteket jeg fikk tips om før jeg dro. Flotte skriveplasser, en sval toppterrasse med god kaffe, godt bakverk, utsikt til kuppelen på byens berømte katedral. Først i dag går jeg inn i bokhandelen jeg la merke til i forrige uke, og som viser seg å ha en fantastisk café der mange forfattere sitter og skriver, engasjerte ansatte, godt utvalg av bøker, med tidsskrifter til fri lesning på bordene, vinsalg, lav jazz av den mindre irriterende sorten. Så. Det svir. Ja, det gjør vondt. For jeg har sittet mye i leiligheten. En ubehagelig stol og et for høyt bord, litt for kaldt, litt utafor sentrum - men jeg har vært så ivrig hver morgen, tida er verdifull, jeg vil sette i gang fortest mulig, ikke ta sjansen på å strene gatelangs eller få forstyrrende cafébordnaboer, ikke slukes av turistene, jeg har hatt et driv og fått gjort masse (tror jeg) - og det er jo bra. Men nå er jeg trist. For om jeg hadde funnet denne bokhandelen i tide kunne jeg ha hatt et fint, fast sted å gå, blitt kjent med stamsitterne, med personalet, fått impulser av den tilfeldige lesningen i tidsskriftene, og jeg kunne fått avveksling enkelte dager ved å gå på biblioteket, hvilke tekster kunne jeg oppdaget der? Det skal sies at jeg har vanket litt på to kule cafeer. Og lest høyt ved to fine arrangementer. Men bokhandelcafeen... Det gjør vondt. Jeg er lei meg. Etter et så privilegert opphold, ikke engang betalt av meg selv. Desto verre. Når får jeg gjort noe slikt igjen? Jeg kunne skrevet helt andre ting om jeg satt i den cafeen, ting jeg ikke planla, som det jeg skrev i leiligheten, jeg kunne fått kontakter, kommet i visse stemninger. Hatt det bedre enn alene i leiligheten (tror jeg). Og i morgen drar jeg. Hvordan skal man være fornøyd med et skriveopphold, som man gjerne har så høye forventninger til? Hva bør man gjøre idet man ankommer? Hva bør man tenke idet man drar?

Hilsen privilegert og trist forfatter på vei hjem fra Europa

Kjære privilegert og trist forfatter på vei hjem fra Europa,

jeg syns det er fint at du bevarte disiplinen din og fikk skrevet der du satt på din litt ubehagelige stol. Lengselen mot bokkaféen og forestillingen om hvor mye du kunne få utrettet på denne er sikkert langt mer spennende i din fantasi enn det i virkeligheten hadde vært hvis du hadde oppdaget den første dag (Orakelet har selv sittet på en kafé i Paris og lest Hemingway og skrevet på noe virkelig lort).

Det er i forfatterens natur å lengte.

Du skal ha det godt med at du har gjort som du har gjort.

Forfatteren Hans E.Kinck (1865-1926) hadde et stort kjærlighetsforhold til Italias landskap og kultur, helt siden han oppsøkte landet for første gang da han var 31 år. De nye impulsene fra Italia ble en stor innflytelse i hans forfatterskap. Men om sin egen deltagelse skrev han "Jeg har virkelig ikke opplevd noget. Jeg sat bare altid og saa på, og stundom forsto jeg".

Trøst deg også med den danske gullaldermaleren Martinus Rørbye sitt oljemaleri "Udsigt fra kunstnerens vindue" fra 1825. Innenfor vindusrammens trygghet kan den store verden betraktes på avstand. Virkeligheten blir til et drømmeaktig bilde man trygt kan kikke på og fantasere om uten å delta i.

Men kan det hende at du i virkeligheten er trist fordi du på akkurat denne reisen hadde et behov for å legge pennen litt vekk og la kropp og sinn blande seg meg verden der ute? Trengte du kanskje å klatre ned fra vinduet og Leve litt denne gang, din triste stakkar? Og som en måte å forene disse to dragningene på, trangen til å Leve og trangen til å Skrive, blandet du de sammen til en forestilling om at du kunne få til begge deler på denne bokkaféen?

Orakelet rister på hodet.

Med mindre du er en profesjonell reisende forfatter som eventyreren Isabelle Eberhardt som levde et vilt og uhemmet nomadisk liv, og kunne skrive barfot på en hesterygg i ørkenen i Algerie - syns jeg ikke du skal være skuffet over hva du fikk utrettet på denne reisen.

Du bør heller bruke tid på å kjenne etter hva det er du trenger på din neste reise, og ta et valg. I det du ankommer din neste reises mål, spør deg selv: Behøver jeg på denne reisen å Leve eller behøver jeg å Skrive? Hvis du kjenner at svaret er at du behøver å Leve, så må du forsøke å gjøre det - uten anvisninger, uten sammenblandinger eller forestillinger om at du klarer å gjøre det hele samtidig. Men hvis behovet for å Skrive er større enn nye opplevelser så må du tillate deg å gå glipp av noen ting der ute i verden. Som forfatter velger man alltid vekk noe for å skrive og det samme gjelder når vi er på reise.

Her er noen modeller å velge fra på din neste reise. Kanskje etterhvert finner du en riktig fin kombinasjon av å se ut fra vinduet og å klatre ned fra det:

a)

LEVE/skrive

b)

SKRIVE/leve

Den profesjonelle reisende forfatter kan prøve seg på denne modellen:

SKRIVE/LEVE

I det du reiser skal du alltid tenke TAKK.

Hilsen et vandrende Orakel

Illustrasjon: Martinus Rørbye “Udsigt fra kunstnerens vindue”, ca. 1825.