Lengsel bærer et menneske halve veien! – Under Lupen med Sara Li Stensrud
Denne gangen er det scenekunstner, poet og forfatter Sara Li Stensrud som er under byrålupen. Stensruds mangefasetterte produksjon omfatter blant annet barnebøker, en eventyrbok for voksne og langdiktet GAPE. Ikke minst har hun skrevet en rekke teaterstykker, som det uforglemmelige dukketeateret HANS OG GRETE I PARTERAPI (2015), og som best kan oppsummeres med forfatterens egne ord:
“Hans og Grete i parterapi er et tvangsmessig utageringsforum, et laboratorium fra helvetet som rapporterer fra det stedet i oss som gjør aller mest vondt. Her har vi samla det verste fra soverommet og samfunnet og sausa det sammen til monologisk-hysteriske tirader og dialogisk-koleriske mordforsøk, kun avbrutt av en altfor lang kommunikasjonsregle som ikke hjelper noen.”
Li Stensruds intelligente humor pustes også rytmisk og seksuelt frem i hennes nyeste bok, romanen TING DU KAN RØRE (2024). I tillegg er hun aktuell med to teaterstykker denne høsten, STUMFILM, og DRESSUR MED STÅENDE TISPE. Det Byrået særlig verdsetter med Li Stensrud er hennes kontinuerlige vilje og særlige evner til å gjøre det som ingen forventer, verken samfunnet eller kultur-bissnissen eller nissen.
Du er poet, forfatter og scenekunstner, og driver omstreiferteatret Didaktisk Dukketeater. Kan du fortelle litt om det sceniske arbeidet ditt, og hva det betyr for deg å jobbe med dukker?
Kan jeg svare med noen bilder og et manifest? Det eneste manifestet jeg kommer til å skrive i dette livet (og selv om dette tilhører dukketeaterdelen av teatervirket mitt, kan det få stå for resten og, for det er ikke så stor forskjell på dukker og mennesker som man skal ha det til. I hvert fall ikke i teateret. Som de makeløse fantasivesenene vi er, oppfatter vi liv i alt som beveger seg foran oss på en scene):
DIDAKTISK DUKKETEATERS MANIFEST
didaktisk (fra gr, av didaskein, ‘undervise’); som gir kunnskap, lærdom
Vi vil ikke vite hvem de er, de som finner opp ordene vi skal overleve på nå om dagen – Pust med magen! Start dagen med et smil! – men vi vet at de er undergangsfilosofer, at språket deres ikke har tyngde nok i seg til å holde noen av oss på jorda, så lette som vi er, klare til å gi oss selv opp med et pust.
Didaktisk Dukketeater starter dagen med et SKRIK!
Didaktisk Dukketeater protesterer mot poseringa, presteringa, perfeksjoneringa, effektiviseringa, optimaliseringa, humankapitalmaksimeringa: ALT det som gjør oss til døde plakater og livstrøtte marionetter!
Didaktisk Dukketeater akkumulerer hjerte!
Didaktisk Dukketeater akkumulerer kropp!
Didaktisk Dukketeater akkumulerer gester og blikk og berøringer og alt det vi er laget av (LENGSEL! RASERI! TÅRER! SULT!)!
Didaktisk Dukketeater vekker marionettene til LIV!
Didaktisk Dukketeater elsker deg så du slipper å elske deg selv!
Didaktisk Dukketeater elsker alt vi ikke forstår!
Didaktisk Dukketeater kategoriserer ikke!
Didaktisk Dukketeater diagnostiserer ikke!
Didaktisk Dukketeater eliminerer ikke!
Didaktisk Dukketeater spør med DADA: Hvordan vil man skape orden i det kaos som danner denne uendelige uformelige variasjonen: mennesket?
Er mennesket en skygge?
En tanke?
En dokost?
Et dyr?
Et forterpet redskap?
En formørket nisse?
En blodig kjole?
En grådig blomst?
Har det natt i blikket og lys i buksene?
Har det fugler i hodet og viljesterke tær?
Er det tråder som holder det oppe?
Eller pinner?
Drømmer eller vinger?
Er det puter?
Posisjoner?
Illusjoner?
Kyss?
Er mennesket vakkert?
Er det heslig?
Er det modig?
Er det feigt?
Vil det synge eller sove?
Vil det danse eller dø?
Og hvis verden går under, hvor skal mennesket gjøre av hendene sine?
Så lenge Didaktisk Dukketeater har spørsmål og ikke svar, vil vi fortsette å spørre!
Så lenge Didaktisk Dukketeater er forvirret, vil vi feire forvirringen, for uten den ville vi aldri funnet sammen i mørket og gitt LIV til døde ting!
Didaktisk Dukketeater er kommet til byen for å lære deg dette (og bare dette):
INGEN vet hva et menneske er!
SÅ LA SHOWET BEGYNNE!
Den nyeste utgivelsen din, Ting du kan røre, er det man kanskje kan kalle en drømmende, dikterisk, uhistorisk slektsroman. Det er også din første roman. Hva var den største utfordringen med å skrive en roman, og hvorfor ville du (i det hele tatt!) skrive en?
Den største utfordringen, viste det seg, var å skrive en tekst som klarte å holde på oppmerksomheten til en leser over mer enn femten sider. De første tre årene var det bare det jeg drev med; gang på gang prøvde jeg å skrive en begynnelse som kunne lede til en fortsettelse, og hver gang jeg la det fra meg for å kunne plukke det opp igjen med leserblikk noen dager senere, falt jeg av ganske nøyaktig på side femten. Og nå er det jo ikke noen utpreget plot-drevet roman jeg har skrevet, og likevel skjønte jeg at selv de bøkene jeg tenker på som pageturner-fiendtlige, har funnet noe i selve strukturen/navet som gjør at man gidder å bla om til neste side (med unntak av de aktivt nav-saboterende og alt-annet-saboterende romanene til Elfriede Jelinek, kanskje). Denne banale, og samtidig mystiske motor-faktoren, gjør det å skrive roman til noe veldig annet enn å skrive kortere tekster og poesi, som var det jeg hadde brynt meg på opp til da. Men samtidig var det nettopp kortere tekster og poesi som fikk meg til å ville skrive en roman, eller riktigere: opplevelsen jeg ofte har av at de romanene jeg elsker høyest egentlig er poesi pakket inn i en fantastisk røslig og raus ham. Hvis diktsamlinger ofte (MEN slett ikke alltid!!) kan sammenlignes med esker med sirlig utplukka konfekt, er de romanene jeg elsker høyest som bugnende dessertbuffeter å regne: festbord der noen har plukket fram alle godsakene sine på en gang, så den glupske fråtseren i meg kan gå amok!
Hva er det verste du har gjort for penger?
Jeg har gjort veldig mange ting for penger, og ikke noe av det kommer tilbake til meg som ille umiddelbart, men kanskje om jeg tar det kronologisk, fra da jeg først ble introdusert for konseptet «ukepenger» som sjuåring: Jeg har ryddet rommet (det elsket jeg allerede den gang! Å ordne ting! Som om orden finnes!), plukket stein, plukket poteter, vasket vinduene til naboen (dette husker jeg som litt skremmende, fordi naboen var i ferd med å gå til grunne i alkoholisme, og hadde noen fryktelige syner hun delte med meg mens jeg vasket. Særlig husker jeg synet av tre mennesker uten hode som satt i en sofa ute på plenen), bakt skolebrød (det var det beste! Klokken halv seks på morgenen hver lørdag den vinteren jeg var femten, gikk jeg gjennom det kalde mørket til en av byens eldste bakere for å arbeide i fire timer for 45 kroner timen, og klokken åtte fikk jeg lov til å sette meg ned med et av mine egne nybakte skolebrød og kaffe), vasket doer, vasket gulv, bonet gulv, vasket vegger og tak, malt stakitt, strøket gardiner, undervist i ballett, melket geiter, priklet blomster, skrevet mykporno (det var de mest lettjente pengene jeg har mottatt i livet: 15.000,- var førstepremien i Cupidos novellekonkurranse for over tjue år sida, nok til å bekoste hele førerkortet mitt!), laget kaffe, servert mat, tatt oppvasken, lest manus, sittet naken på en stol (det husker jeg som grusomt kjedelig – det må ha vært vanskelig å tegne en så urolig kropp), laget mat, redd senger, solgt juletrær (her var det én fæl dag, husker jeg, fordi det var så kaldt, minus tjue, og jeg måtte stå alene utenfor en nedlagt bensinstasjon på Fetsund i åtte timer (jeg solgte to juletrær den dagen!)), anmeldt bøker, undervist i estetikk, oversatt en brosjyre for et gåtefullt nyliberalistisk konsern (overskrifter som En stabil partner i en dynamisk verden og Kjerneverdier som gir tilleggsverdier til kunden. Uutgrunneligheter som: «Selve kjernevirksomheten vår er utviklingen av løsninger som er optimale sett fra kundens synspunkt. Dette fordrer en innovativ tilnærming og et “utenfor-boksen”-perspektiv utledet av lang erfaring. Det forutsetter også en bedriftskultur der menneskelig kreativitet og mektige teknologiske ressurser ledes inn i et fruktbart samspill. Vår driftsmodell er basert på å sikre at de rette ferdighetene befinner seg på rett sted til rett tid. Gjennom grundig analyse, effektiv systemstøtte og samarbeid, finner vi nye måter å optimalisere funksjonene på, samtidig som vi sparer både tid og penger i prosessen. Vi har gjennom årene utviklet et skarpt øye for synergier. Enkelt sagt, en serviceorientert tenkemåte er del av vår personlighet»), passet barn (dette husker jeg som litt marerittaktig, fordi jeg alltid var helt svimmel av trøtthet etter å ha stått opp så tidlig. I etterkant er det også litt skamfullt å tenke på at jeg brukte lønsjen til å sove i puterommet (barna var ute og lekte på det tidspunktet), mens kollegaene samlet seg på pauserommet), holdt foredrag om kunst og teater, veiledet skuespillerstudenter (her hadde jeg et møte med en professor som langt overgikk kuldesjokket på Fetsund, så den opplevelsen trekker i versting-retning), stelt graver, skrevet bøker (det er det beste jeg har gjort for penger! Veldig lite penger, dog: 16 kroner og 50 øre timen, regnet jeg meg fram til på siste bok), laget teaterforestillinger, vasket rumper, undervist i skriving, holdt orden på tusen ting i blokka jeg var styreleder for, klippet gress, luket ugress, spilt i band.
Hva gjør du når du tviler?
Jeg gjør ingenting uten at jeg tviler. Men i motsatt ende av tvilen finnes trua, og hvis det ikke var for tvilen, hadde jeg jo ikke hatt noe glede av den. Så sånn humper vi gjennom dagene, tvilen, trua og jeg, et skakkjørt trekløver med ulik dose fortvilelse og eufori fordelt mellom oss. Men jeg har også en setning jeg sier høyt til meg selv de dagene tvilen tar helt rotta på oss – en setning kjæresten min pleide å si til meg i gamle dager, da tvilen tok rotta nesten jamt: «Det er bra at folk holder på!»
Hvis du skulle være en floskel, hvilken skulle det være? (se evt. denne for inspirasjon)
Åh, jeg elsker floskler! En av mine favoritter er dette gamle ordtaket fra Island, som jeg fant i ordspråkleksikonet jeg arvet etter farfaren min, Rolf, frisørmester og floskelvirtuos fra Hamar:
Lengsel bærer et menneske halve veien!
Eller hva med disse diktlinjene av Kristina Lugn, den kanskje mest livreddende poeten på planeten (om ikke en floskel ennå, så av et sånt sannhetskaliber at jeg regner med ordene hennes vil bli gjentatt så mange ganger i årene som kommer at de til slutt vil få plass på den ærefulle floskelhylla = hylla der alle de største sannhetene havner når de har bestått den vanskeligste sannhetstesten av dem alle: å bli funnet sanne av så mange mennesker at de til slutt oppfattes som søppel). Hold pusten, dette er reinspikka TRUTH:
Det är ett sorgarbete att leva. / Om man inte förstår det / blir man aldrig glad.
Eller dette ekstremt dugelige livsrådet som hang på døra til Nora i sesong 2 av SKAM:
Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always.
Eller, beslektet med dette igjen: en innsikt jeg husker traff meg som tenåring, lagt i munnen på Seymour (see more!) i J.D. Salingers Seymour, an introduction (et av litteraturhistoriens vakreste, mest virrete forsøk på å yte en elsket avdød rettferdighet gjennom et litterært portrett):
Seymour once said that all we do our whole lives is go from one little piece of Holy Ground to the next. Is he never wrong?
Og, som med Seymour over – en klok mann hvis klokskap framheves av hans bror – opplever jeg floskler som en utpreget mannlig sjanger (jeg iler til her for å være den første til å påpeke at jeg regner meg selv til denne mannlige hangen; en av oppdagelsene jeg hadde da jeg skrev roman, var at så lenge språket durer og går, safter og smeller, kan man komme unna med vismannsutsagn! For jeg tror på dette, som Clarice Lispector skriver i Crônicas: Sannheten befinner seg på en veldig tynn linje mellom den gode og den dårlige smaken). Og akkurat som jeg elsker floskler, elsker jeg flosklete menn. Det er som Lotta Elstad skriver i Jeg nekter å tenke: «Alle menn mansplainer. Forskjellen er bare hva de har å si»! Henri Michaux, en av mine absolutte favoritt-mansplainere undercover som subversiv surrealist som selv nektet for å være surrealist (den båsen var for trang for ham, haha! Han skulle sett oss i dag), har skrevet setninger jeg har gjentatt for meg selv så mange ganger at de for lengst har gått over i floskelkategorien. De er så dyrebare for meg, disse setningene, at jeg egentlig vil holde dem for meg selv, men jeg deler én, i håp om at det kan starte en bevegelse av vindskeive i en kultur av umenneskelig strigla båser:
Hvis du ikke har klart å gjøre din skjebne vindskjev, da har du ikke vært noe annet enn et rom til leie.
Hvor mange faner har du oppe nå/ hvilke? (evt. nevn 5 om det er over 50)
Bare denne. Jeg lukker alle faner og skrur av internett i huset (beveger meg gjennom flere rom og trekker ut kontakten) før jeg begynner å skrive. Jeg er bare et menneske; hvis jeg har mulighet til å stikke av fra arbeidet, så stikker jeg. Og det er allerede nok av andre ting som får meg til å rykke i stolen (kaffe. Mer kaffe. Te når det er for sent for kaffe. Te og kjeks? Sola. Klesvasken. Trangen til å legge meg nedpå litt. Duppe litt bare. Osv.).
Kan du beskrive hva du ser her i disse tre Fleurschach'ene? B&B sin egenkomponerte versjon av blekkflekkbildene kjent som Rorschach.
1 Barbert armhule
2 Skuddsår
3 Sårskorpe
Og aller sist: Hvilken NCS fargekode er du?
Det kan jeg ikke svare på. Sett utenfra kan det hende folk framstår mer røde enn grønne, mer blå enn gule eller omvendt, men på innsiden er det fargekodekaos, i hvert fall i meg. Eller fargekodeløst, kanskje det er riktigere å si, for jeg kan ikke si at jeg noen gang har opplevd meg selv som farger. Men hvilke farger jeg hviler blikket på, er ikke uten betydning, det har jeg merket etter at vi flyttet på landet. Det at jeg har blått vann og grønne trær (nå røde, oransje og gule) i glaninga hver gang jeg ser opp fra skjermen, gjør noe med meg, og jeg er spent på å se om dette noe vil synes i skrivingen min etter hvert.
